Heydar Aliyevs henvendelse tIl partiorganisasjonen i regjeringens MinisterrĂ¥d i Sovjetunionen - Moskva, den 19. juli 1991

Jeg ber dere å legge merke til at jeg har besluttet å trekke meg fra kommunistaprtiet.

Jeg vil gjerne advare dere om at dette ikke bare er en hyllest, men gjennom lidelse har jeg gått den alvorlige veien via frustrasjon og selvransakelse de siste årene.

De viktigste grunnene som fikk meg til å ta dette steget er følgende.

Det første. Ideen om tilbaketrekking fa SUKP, fikk jeg allerede i januar 1990 i forbindelse med militær aggresjon mot det aserbajdsjanske folket, utøvet av politisk ledelse i sentrum og i kommunistpartiet i Aserbajdsjan. Som en følge an hendelsene i januar, ble hundrevis av uskyldige sivile, blant dem eldre, kvinner og barn drept og lemlestet.

Jeg fordømte denne umenneskelige, grunnlovsstridige, ulovlige handling i mine taler, og jeg håpet at sentralkomiteen i SUKP og kommunistaprtiet i Aserbajdsjan ville etterforske forbrytelsen og identifisere gjerningsmennene.

Jag tok et grep om meg selv og ventet tålmodig. Og som svar på disse protestene ble det raskt organisert en massiv forfølgelse av meg ved å trykke organer i partiet, som fhueustartet avisen ”Pravda”. Alle mine forsøk på å snakke i de samme mediene med argumenter mot falske fakta mot meg, var forgjeves. Glasnost som ble proklamert som en stor prestasjon av perestrojka, i praksis, viste seg å være ensidig.

Gjentatt henvendelser fra folkerepresentantene, det øverste Mejlis av Nakhitsjevans selvstendige republikk, ulike grupper av borgere, fremtredende intellektuelle, om å etterforske gjerningsmennene for januartragedien og straffe dem, ble vedvarende avvisst av den kommunistiske ledelsen i Aserbajdsjan. 

Ett og et halvt år er gått. Det er ikke gjort noenting for å åpne den grufulle forbrytelsen, til tross for at gjerningsmennene har vært kjent lenge. Tvert imot, er alle nødvendige skritt gjort i håp om at tiden vil glemme tragedien. Imidlertid har historien vist at ingen år eller tiår vil være i stand til å få folk til å glemme og tilgi den blodige forbrytelsen mot sitt folk.

 Det andre. Som et resultat av den hyklerske politikken fra sentrum i mer enn tre år, er det fortsatt en konfliktsituasjon i Nagorno-Karabakh i Aserbajdshan, oppstått på grunn av Armenske nasjonalisters innsats i regi av sentralkomiteen fant sted. I hovedsak, var området ute av kontroll for regjeringen i Aserbajdshan.

Staters suverenitet og territorielle integritet var grovt krenket, og i strid med grunnloven. Mellom Armenia og Aserbajdshan var det en svart krig, hvor det daglig ble drept folk fra begge sider. Og alt dette fant sted innenfor den sovjetiske staten med sin humane ideologi.

Jeg er sikker på at partiledelsen kunne ungått den etniske konflikt, som oppsto i forbindelse med spørsmålet om Nagorno-Karabakh, kunne vært hindret allerede i 1987-88, om vi hadde partiledelsen i ryggen. Det var mulig å hindre konflikt i begynnelsen, og for å unngå stadig økende konflikter, blodsutgytelse, brakte det katastrofe og lidelse både til det aserbajdanske og det armenske folket. Derfor var det politiske sentrum av konflikten nødvendig.

Det tredje. I perioden av demokratisering av samfunnet,  proklamasjon av politisk frihet og pluralisme, oppsto i 1988 den brede demokratiske bevegelsen i Aserbajdsjan for å beskytte den territoriale integriteten til republikken og demokratisering av samfunnet. Men denne bevegelsen ble undertrykt av kommunistpartiet i Aserbajdsjan under ledelse av sentralkomiteen i SUKP.

Gjennom årene ble mange mennesker undertrykket av politiske grunner..

I over ett og et halvt år har to millioner mennesker i hovedstaden i Aserbajdsjan levd med unntakstilstand uten grunn. Under disse forholdene ble det gjennomført såkalte ”demokratiske” valg til det øverste sovjet i republikken og folkeavstemningen ga et positivt resultat av å bevare Sovjetunionen. Det ville være naivt å tro at i en nødssituasjon kan vi håpe på ethvert demokrati og fri vilje av folket. Demokratiske organisasjoner har gjentatt ganger tatt opp problemet med at det store flertallet av velgerne i republikken ikke har deltatt i avstemningen, og resultatene er falske. Men den kommunistiske regjeringen i Aserbajdsjan anser selv det som umulig å vurdere disse forespørselene.

Jeg handlet og talte mot et ny unionsavtale pålagt  av kommunistpartiet. Det kan ikke være suverenitet i flere stater innenfor en suveren stat med all dens ledsagende forestillinger om frihet, myndighet og oppgaver.

Det er nødvendig å gi alle republikkene i unionen ekte politisk, økonomisk frihet og selvstendighet for nasjonale og statlig vekkelse. Dette utelukker ikke økonomisk integrasjon og tradisjonelle kulturelle forbindelser mellom republikkene – derimot vil det hjelpe dem å forbedre og utvikle på bilaterale og multilaterale basis.

Å være stedfortreder for folk i de selvstendige republikkene Aserbajdsjan og Nakhitsjevan, har jeg i mine taler mange ganger tatt opp disse problemene, og kommunistpartiet i Aserbajdsjan har helt mistet troverdighet hos folket, til å gi opp sitt maktmonopol for å sikre forholdene for frihet og rettferdighet blant alle politiske krefter for å skape forutsetninger for fremveksten av et demokratisk samfunn, politisk pluralisme og åpenhet i sin helhet.

Men alle disse påstandene og mine forslag til den kommunistiske ledelsen i Aserbajdsjan, fører til tilbakeslag i form av nye, trente og organiserte angrep på min adresse. Redaktører og journalister for offentligjøring av mine forestillinger i Aserbajdsjan er fritatt fra jobben, og blir forfulgt.

Alt det ovennevnte fikk meg til å gå til ekstreme skritt og jeg annonserte min tilbaketrekking fra kommunistpartiet, og det var ekstremt vanskelig for meg å bestemme meg. Jeg vokste opp i en familie av kommunister, og hele mitt voksne liv var forbundet med kommunistpartiet.

Jeg trodde oppriktig på idealene i kommunistpartiet og deltok aktivt i gjennomføringen av våre planer. Nå er all denne tro ødelagt. Uendelige uttalelser om fornyelse av partiet, fornye Unions-republikkene, er å bedra folket.

Jeg må pent og ærlig fortelle folket at det kommunistiske eksperimentet, har ved det sosialistiske valget i vårt land ikke rettferdiggjort, opprettet og vedlikeholdt i kraft av Unions-republikkene.

Jeg kan tenke meg de vanskeligheter som oppstår foran meg etter denne uttalelsen, forutser alle mulige angrep og moralsk mobbing. En nøktern analyse av situasjonen i partiet, førte meg til den posisjonen som jeg har skissert. Samtidig innser jeg nå ansvaret mitt.

Idet jeg forlater kommunistpartiet, uttrykker jeg respekt for alle ærlige og skikkelige kommunister som fortsatt tror og håper.