Appell fra presidenten i Aserbajdsjan Heydar Aliyev, til det aserbajdsjanske folket i forbindelse med folkemordet - 30. mars 1999


Kjære landsmenn!

I dag lever Aserbajdsjan på åttende året som selvstendig. Et av de største fremskritt vi har oppnådd i uavhengighetstiden består i, at vi har fått mulighet for å danne et objektivt bilde av den periode og de historiske begivenheter, som i mange år var skjult og forfalsket. Den ene er minnedagen for folkemord av aserbajdsjanere, som allerede har fått den politiske og rettslige evaluering av vår stat.

Hvert eneste år, 31. mars, blør vi i hjertet ved å markere dagen for folkemordet på aserbajdsjanere, vi vender tilbake til vår historiske fortid, og erindrer de store blodige aksjoner, som ble gjennomført mot vårt folk.

I det nittende og tyvende århundre har vårt folk vært utsatt for en rekke grusomme tragedier. Ved armenernes hånd, der agerte som listige og ordbrytende gjennomførere av de store staters imperiale politikk, ble det aserbajdsjanske folk adskillige ganger utsatt for etniske utrensninger, folkemord og nasjonale tragedier. Tusenvis, og igjen tusenvis av fredelige aserbajdsjanere ble tilintetgjort p.g.a. av deres nasjonale tilhørighet, eller ble jaget bort fra slektens bålsted; de historiske byer og landsbyer ble ødelagt.

Folkedrapspolitikken, som de armenske nasjonalister førte i livet i begynnelsen av århundret, først ved å utnytte den keiserlige politikk av tsaren av Russland, i 1940-50 årene - ved å utnytte det sovjetiske styre - som ble forsterket i 1980-årene og tildekket av perestroika, og bragte ny tragedier igjen og igjen til det aserbajdsjanske folket. Beklageligvis har ikke disse blodige aksjoner fått den prinsippielle evaluering av det internasjonale samfunnet, og heller ikke fra ledelsen i Aserbajdsjan, hvilket gav grønt lys til de nasjonalistiske, separatistiske krefter. Som resultat av denne såkalte Nagorno-Karabakh konflikten i 1988, ble hundretusener aserbajdsjanere tilintetgjort og jaget på flukt fra deres historiske jord på grunn av deres nasjonale tilhørighet; i januar 1990 ble proteststemmene i Baku og andre steder kvalt på bestialsk måte, og i 1992 fant det blodige Khodzjalinske folkemord sted.

Som et resultat av hasardpolitiske handlinger av de armenske aggressorer og ideologer for det Store Amenia, ble 1 mill. landsmenn jaget på flukt fra deres arnesteder og dømt til umenneskelige lidelser. Bare i det 20 århundre ble aserbajdsjanere utsatt for den avskyelige folkedrapspolitikken, gjennomført av våre fiender på en eller annen måte. Dog, uansett disse tragedier, vanskeligheter ville vårt folk leve, bevare uavhengighetstrangen og demonstrerte sin sterke vilje.

I dag kaster vi igjen et blikke over vår historie. Vi er stolte av sukksesser, vi er leie av tap. I dag er alt gjort for at Aserbajdsjan kan leve som en uavhengig stat, og kan erklære sin rette sak for hele verden, og gjøre sitt beste for å fjerne alle fortids urettferdigheter.

En av våre viktigste oppgaver er å utforme for den nålevende og kommende generasjon, den sterke nasjonale hukommelse, minne om folkemordet vårt folk har blitt utsatt for, og strebe etter den politiske og juridiske vurdering av disse tragedier i hele verden, å gjøre alt for å fjerne deres harde konsekvenser, og sørge for at noelignende aldri gjentar seg. Derfor er det nødvendig med å fremvise den sterke, ubrytelige nasjonale enighet. Hvilken som helst aggresjon eller forrederi mot vårt folk, kan man kun stoppe takket være anstrengelser og vilje rettet mot den uforsonlige kampen for den uavhengige aserbajdsjanske stat, det er vårt hovedmål.

Jeg oppfordrer til at vi enes om at vi kjemper kompromisløst for å forsvare våre nasjonale rettigheter, vårt folks rettigheter.

Oversatt fra avisen "Bakinskij Rabotchij", 31. mars 1999.